Årets Happy Days Sound Festival tematiserer sinne som psykologisk fenomen, som politisk kraft og som kilde til musikalsk inspirasjon. Angry Happy Days ønsker å sette fokus på sinne som potensiale, og spør seg om kunsten og samfunnet har godt av at alle har blitt så sedate.

Happy Days 2008 sammenfaller i år med førtiårsjubileet for studentopprøret i Paris mai 1968. Aksjonene står for mange som det siste heroiske forsøk på en radikal politikk med revolusjonære ambisjoner, i direkte konfrontasjon med det bestående. 68-opprøret målbar klare utopier, uttalte politiske mål og tydelige fiendebilder, og dets ytre form var demonstrasjoner, slagord og, tidvis, vold. «Where has all the rage gone?» spurte forfatteren og skribenten Tariq Ali i en nostalgisk artikkel om 68-opprøret i The Guardian nylig. Han påpekte blant annet at mens Vietnamkrig-demonstrasjonene varte i 10 år, døde tilsvarende aksjoner mot irakkrigen ut etter 48 timer.

Sekstiåttergenerasjonens ry ser imidlertid ut til å ha fått en knekk. Beskyldningene hagler om at de nå seksti år gamle tidligere opprørerne har endt opp som det nye etablissementet, har inntatt sentrale maktposisjoner (og dermed administrert nye kriger og neo-kolonialistiske prosjekter), blitt representanter for den rikeste generasjon gjennom tidene, og på toppen av alt, passet på å skaffe seg usedvanlig lukrative pensjonsordninger, der de kan sitte å nyte e-sigaretter og vin, som VI blir nødt til å betale for. For den marxistiske historikeren Eric Hobsbawm er 68-opprøret ikke så mye en omveltende politisk hendelse, som en gjennomgripende kulturrevolusjon hvor sex, narkotika og den folkelige olabuksen egentlig var det vesentligste:

Ungdomskulturen ble kulturrevolusjonens støpeform i den utvidede betydning at den skapte en revolusjon i stil og sedvaner, i måter å bruke fritiden på og i den kommersielle kunsten som i økende grad formet den atmosfæren byens menn og kvinner pustet i. To av dens karakteristiske trekk er derfor relevante. Den var både folkelig og antinomistisk, spesielt når det gjaldt personlig atferd. Alle skulle «gjøre som de selv ville» med minimal påvirkning utenfra, selv om press fra likesinnede og moter i praksis førte til like mye uniformitet som tidligere, i alle fall innen grupper av likesinnede og subkulturer.

Abonner på vårt nyhetsbrev