Welcome to 68-opprøret Page

Poster68-opprøret

68-opprøret

68-opprøret var utvilsomt en kamp for sosial utjevning, anti-imperialisme og anti-diskriminering, men på mange måter la det like mye et mentalt grunnlag for sen-kapitalismen og markedskreftenes totale politiske dominans fra og med 80-tallet. I boka The new spirit of capitalism beskriver de franske sosiologene Luc Boltanski og Eva Chiapello tre historiske trinn i utviklingen av den «kapitalistiske ånd». Den første, entreprenør-ånden, var rådende fram til «den store depresjonen» på 30-tallet; den andre hadde strukturen i store selskaper som modell, med en sterk leder og mange undersåtter ved samlebåndet («Fordismen»). Fra og med 1970-tallet ser vi imidlertid en ny form for kapitalistisk ånd. I stedet for en hierarkisk kommandokjede, utvikles en nettverksbasert form for organisering basert på arbeidstakerenes autonomi og eget initiativ på arbeidsplassen. Arbeidet organiseres i form av team eller prosjekter, med fokus på tilfredsstillelse av kundens ønsker. Slik blir kapitalismen transformert til et egalitært prosjekt: Ved å vektlegge interaksjon og spontan selvorganisering, har den nye kapitalistiske ånd stjålet retorikken fra ytre venstre om arbeiderens selvbestemmelsesrett, og vridd det fra et anti-kapitalistisk til et kapitalistisk slagord.

I tidsskriftet Prospects mai-nummer skriver filosofen Slavoj Zizek:

An entire ideologico-historical narrative is thereby constructed, in which socialism appears as conservative, hierarchic and administrative, so that the lesson of ’68 is «goodbye Mr Socialism,» and the true revolution is that of the digital capitalism. This is the truth of the ’68 revolt.

Også den sinte, politisk offentlige gesten ble stadig sjeldnere i årene etter 68. Evnen til å hisse seg opp over verdens tilstand syntes gradvis å forsvinne. I 1967 ga kunstneren og filosofen (og sekstiåtteren) Guy Debord ut sitt hovedverk The society of the spectacle. Her tegner han opp et fremtidsscenario der «spektaklet» – flommen av massemediale bilder fra nyheter, propaganda, reklame og underholdning – fullstendig har ødelagt enhver forestilling om enhet, enten det er snakk om mellommenneskelig samhold eller en helhetlig forståelse av livet som sådan. Debord så hvordan tv-mediet og en gradvis tabloidisert presse fragmenterte og forflatet all diskursiv og kulturell dybde, og virket avledende og forstyrrende i forhold til politisk aktivisme og muligheten til annerledestenkning. I Debords skrekkbilde er menneskene totalt pasifisert som samfunnsmedlemmer, fanget i sin egen pseudo-virkelighet.

Debords utvilsomt moralistiske advarsler framstår i dag med ny aktualitet i en stadig mer interaktiv og omfattende medieverden. Internett er slett ikke bare et fantastisk bibliotek av informasjon og kunnskap, og et middel til å knytte smale miljøer sammen, slik vi kanskje først tenkte oss det. Gamle dyder som konsentrasjon og dybdelesning står for fall når et kjapt museklikk lett leder oss til mer eller mindre underbevisste begjær, enten det er i form av oppdateringer på fotballskader, kjendiser i bikini eller gravide menn.

Selv etter at bevisene lå på bordet for at det ikke var noen forbindelse mellom Saddam Hussein og 9-11, og selv etter at det ble tilbakevist at Irak hadde atomvåpen, kunne George Bush komme unna med antydninger som «vi kan ikke la være å gjøre noe». (Bushs etter hvert dalende popularitet ser ut til å ha mye mer å gjøre med uthalingen av konflikten, det jevnt stigende antallet amerikanske falne, og den stadig større regningen, enn med krigen som moralsk prosjekt). Bush kunne endatil bli sittende som statsoverhoder også etter at løgnene, som i utgangspunktet var ment å rettferdiggjøre titusener av tapte liv, var avslørt. Debords dystopi har blitt virkelighet: Det finnes ikke lenger noen allmenn arena for argumentasjon, uansett hvor god den måtte være; spektaklet råder.

 

About the author: admin

Leave a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked ( * ).

Your comment*

Your name*

Your email*

Abonner på vårt nyhetsbrev