Welcome to Lever vi i en av-ideologisert tid? Page

PosterLever vi i en av-ideologisert tid?

Lever vi i en av-ideologisert tid?

Det hevdes at vi lever i en av-ideologisert tid. Den standardiserte definisjonen av ideologi finner vi i Marx’ Kapitalen: «Sie wissen das nicht, aber sie tun es» («De vet det ikke, men de gjør det»). Ideologi i denne betydningen innebærer en forskjell mellom den såkalte sosiale virkeligheten og våre forvrengte representasjoner av den. Derfor kan en slik «naiv bevissthet» utsettes for ideologikritisk granskning: Man kan opplyse de undertrykte og gi kunnskap som så kan lede til politisk aktivisme.

Peter Sloterdijk fremlegger i Kritikk av den kyniske fornuft (1983) tesen om at ideologienes dominerende funksjon er kynisk, noe som umuliggjør den klassiske ideologikritikken, eller snarere gjør den virkningsløs. Det kyniske subjektet er fullstendig klar over avstanden mellom den ideologiske masken og den sosiale virkeligheten, men han eller hun vil likevel beholde masken. Sloterdijks versjon av Marxs setning blir altså «De vet meget godt hva de gjør, men likevel gjør de det». Vi skjønner jo egentlig at det finnes nyttigere ting å bruke tiden på enn stadig å sjekke Premiere League eller for den saks skyld Dagbladet, og vi skjønner jo egentlig at vår behagelige livsstil til en viss grad er basert på miljømessig utnytting og urettferdig handel. Men vi gjør det allikevel. Zizek spør: «Gjenstår det da ikke noe annet enn å bekrefte at under den kyniske fornuftens herredømme befinner vi oss i en såkalt postideologisk verden?». Han svarer selv: «Nei: Den kyniske fornuft med all sin ironiske distanse unngår helt å berøre den ideologiske fantasiens grunnleggende nivå, det nivået hvor ideologien strukturerer selve den sosiale virkeligheten.» Det at det virker som om det ikke lenger finnes måter å påvirke samfunnet på, at opplysning og kunnskap ikke har innvirkning og at sinne og motstand suges opp av et tolerant demokrati, betyr ikke at ideologienes tid er forbi. Tvert i mot, det betyr at vi er totalt fanget i ideologien: En annen verden er ikke mulig. Vi mangler fantasi til å tenke oss et alternativ. Og da har vi endt opp med en klassisk ideologisk utopi: Verden skal aldri mer forandre seg.

I billedkunsten lanserte den franske kuratoren Nicolas Bourriaud begrepet «relasjonell kunst» på 90-tallet, og retningen har hatt stor inflytelse også i Norge. Bourriaud hentet direkte inspirasjon fra post-strukturalister som Gilles Deleuze og Felix Guattari og beskriver den relasjonelle kunstens mål som

learning to inhabit the world in a better way, instead of trying to construct it based on a preconceived idea of historical evolution. Otherwise put, the role of artworks is no longer to form imaginary and utopian realities, but to actually be ways of living and models of action within the existing real, whatever the scale chosen by the artist.

Det er sikkert ingenting å si på Bourriauds gode intensjoner, men karikaturen på 90-tallets relasjonelle kunstner blir fort en som innfinner seg med de muligheter og begrensninger som finnes her i verden, og gjør det til kunstprosjekt å koke suppe og servere øl til naboene og kunstnerkompisene sine på et eller annet hemmelig galleri, mens NATO (med Norge på slep) gjennomfører sin første angrepskrig, og usynlige markedkrefter får stadig større kontroll over samfunnet. Den relasjonelle estetikken tilbyr et frirom for alternativt tenkende, men bidrar dermed også til å kanalisere mulig motstand og sinne vekk fra den offentlige sfære. Slik er den skreddersydd til den sen-kapitalistiske samfunnsmodellen.

Motstand må synes. Happy Days har valgt å bruke en utescene på Youngstorget som årets hovedarena. Dette er et av de mest historisk ladede plassene i Norge og symboliserer politisk aktivisme, konfrontasjon og agitasjon. Vi synes det er betimelig å gi en scene til sinte mennesker og musikere, enten det er et politisk eller et personlig sinne, enten det har et mål eller er totalt ufokusert. I sammensetningen av programmet har vi latt oss inspirere både av figurer som Cornelius Cardew – et av de helt store modernistiske talentene, som i 1974, i artikkelen Stockhausen serves Imperialism, forkastet hele den borgelige kunstverdenen før han begynte å skrive enkle, folkelige viser med maoistisk inspirerte tekster – og den legendariske performancekunstnernen Vita Acconci som i Claim fra 1971 barrikaderte seg nede i en kjeller, i bunnen av en trapp: Hvis publikum tillot seg å titte ned, dengte kunstneren løs på rekkverket med en aluminiumsstang. Hvis man attpå til forsøkte å gå et par trinn nedover mot kunstneren, ble man utskjelt på det groveste.

Happy Days 2008 vil forhåpentligvis presentere sinne for en hver smak. Fra akustisk sinne i form av noise og fuzz-gitar, til klassisk norsk hjemmefrontsmusikk av Harald Sæverud, dekonstruerte Bush-taler, et vokalverk hvor solisten banner nitten ganger på vegne av oss alle, utkomponerte publikumsreaksjoner og tematisering av krig og vold. Vi ønsker alle en god festival. Og fuck off forresten.

About the author: admin

Leave a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked ( * ).

Your comment*

Your name*

Your email*

Abonner på vårt nyhetsbrev