PROGRAM

Fredag 30. mai kl. 19:00
Rekord, Ebbellsgate 4
––– Teorier om Sinne

Sett av kvelden til en festlig helaften med
teorier om sinne. Foredrag, opplesning,
terapi, performance og dokumentar.

Bill Dietz: Angry Lecture
Emil Bernhardt om sinne i kunstmusikken
Tommy Olsson om sin favorittmusikk
Psykolog Torberg Foss om sinne
Anita Hillestad: Slutten for Brakkebygrenda? – video
Journalist Helge Øgrim om sinne som politisk kraft
Svein Egil Hatlevik (Zweizz) om å være sinna
Asbjørn Schaathun om komponisten og
aktivisten John Persen
Høytlesning fra «Stockhausen Serves Imperialism»
av Cornelius Cardew
Laurence Crane:
Some Laurence Crane Music for Norway
Ragnar Søderlind portrettintervjues på TV
Jon Øystein Flink leser egne tekster og Dag Solstad

Lørdag 31. mai
kl. 12:00–17:00
Utescene på Youngstorget
––– Åpen Mikrofon!

Kom og si din ærlige mening om musikken og samfunnet! Vi setter deg på talerlisten.

PIANOKNUSING
George Maciunas: Piano Piece #13
(For Nam June Paik)
Å knuse pianoer på ulike måter er etter hvert en populær sjanger. Fluxus-pioner
George Maciunas var en av de første, og i dette verket slår utøveren spikre ned i én og én tangent.

NORWEGIAN NOISE ORCHESTRA
Norske støyartister er større ute enn inne.
I Norwegian Noise Orchestra samles noen av disse til skurrende lurveleven.

Performance: Julian Apostata Blaue
Julian Apostata Blaue, født 1975, dramatiker og religiøs performancekunstner i Storkunstsolens tjeneste. Master i litteraturvitenskap fra Københavns Universitet med hovedoppgave om Julian Henning von Gärtner Blaues pseudonyme intervensjon. Kampen for Storkunstsolen har i ulike tyske og skandinaviske teaterbataljoner (Hebbel Theater Berlin, Den Nationale Scene, Black Box Teater m.fl.) ført ham fra Germania via det danske riket til Hamsuns kongerike Norge. Her utvikler han en masterplan for å grunnlegge kjærlighetens absolutistiske Storkunstsolstat. For anledningen har han med seg Annette Stav Johanssen.

Klassisk, sinna elektronisk musikk:
Iannis Xenakis: Diamorphoses

POLITISKE SANGER AV JOHN PERSEN
Happy Days Festival Singers

Vi elsker dette landet
Stasjonen
Internasjonalen
Frem kamerater
Enhetsfrontsangen

Ja, vi elsker med ny melodi, refs av NSB og Internasjonalen i dens rette element –
arrangert av John Persen. Happy Days står på skuldrene til denne komponisten, for hvem likegyldighet er et fremmedord og hvis musikk er inspirert av
«… husholdningssøppel, ispedd kostbare diamanter som eieren er blitt lei av.»

BLODBANK
Blodbank har i fire år levert kompromissløs rock med pønka kanter og norske tekster. Inspirert av band som Raga Rockers, Jokke & Valentinerne, The Clash og Ebba Grøn bringer de den stolte norske rocketradisjonen videre. Blodbank vant Fight Club på John Dee sommeren 2006, og har siden spilt flere konserter på klubber rundt om i Oslo. Bandet er nå aktuelle med en låt i kinofilmen Respekt, og det ryktes at det planlegges nok et studioopphold i løpet av sommeren.

NORSK OG RUSSISK MOTSTAND, klavermatiné
Joachim Kjelsaas Kwetzinsky, klaver

Harald Sæverud: Kjempeviseslåtten
Dmitrij Sjostakovitsj: Fra 24 preludier og
fuger op. 87: Nr. 15 i Dess-dur
Rodion Sjtsjedrin: Basso ostinato

APPELL: Monica Winther
Monica Winthers arbeid kretser rundt begrepet sosialrealistisk performance. Hun reagerer på den sosiale konteksten hun befinner seg i og spiller tolkninger av denne tilbake. Med et konfronterende og til tider aggressivt angrep på publikums desillusjonerte tilstedeværelse, etterlater hun sitt publikum i en sjokkartet forvirring. 

Klassisk, sinna elektronisk musikk:
Luigi Nono: Non consumiamo Marx

BØyen Beng
Bøyen Beng er et legendarisk folkpønkband fra Oslo. Bandet vakte oppsikt på slutten av 80-tallet med sine sterke tekster, særegne musikk og uvanlige besetning. Bøyen Beng er blant flaggskipene i den norskpråklige pønkscenen og er et av de lengstlevende undergrunnsbandene i Norge.

GITARkonsert
Christopher Fox: Chile
Anders Førisdal, gitar

Chile er søsterstykket til mitt ensemblestykke The Science of Freedom (1990), på den måten at begge verkene har et rytmisk vokabular inspirert av latinamerikansk folkemusikk. Selv om ingen av dem bruker direkte sitater, har det additive prinsippet i mange latinamerikanske danserytmer innvirket på rytmen i begge verker. I Chile har musikken min også (for meg i hvert fall) en spesifikt søramerikansk politisk betydning, derav tittelen. Spilleteknikkene som stadig vender tilbake i stykket – strenger som vekselvis klinger og blir dempet – og musikkens fluktuasjon mellom mer og mindre repetisjon, mellom fraser som beveger seg framover (riktignok forsiktig) og fraser som lukker seg om seg selv, er tenkt som metaforer for forandringer i demokratisk frihet og undertrykkelsen av denne friheten i livet til folket i Chile (og i livet til så mange andre mennesker i andre land som USA har innflytelse på).


STØYKORET
Koret tar for seg stemmens støypotensiale og danner massive lyduttrykk i en til tider meget utagerende stil. De opererer i et antall fra to og oppover og synger til blodet renner. 

Klassisk, sinna elektronisk musikk:
Steve Reich: It’s Gonna Rain

SANGER AV CORNELIUS CARDEW
Geir Johnson, vokal
Joachim Kjelsaas Kwetzinsky, klaver

Soon There Will Be a High Tide of Revolution
Smash the Social Contract
We Sing for the Future
There is only one lie,There is only one truth

Cornelius Cardew var Karlheinz Stockhausens assistent, men vendte seg mot ham til fordel for Mao og begynte å skrive politiske sanger for de store massene.

PROTEST SYMPHONIES
Christopher Delaurenti:
Fra Four Protest Symphonies

Delauerenti er en amerikansk komponist som gjør lydopptak av politiske demonstrasjoner

AKSJON
NODE Berlin Oslo

Lørdag 31. mai kl. 18:00
Tidligere Galleri Galuzin, Youngsgate 6
––– Instrumentation of a
Discourse

En av Happy Days-festivalens teser i 2008 er at sinne på et eller annet punkt går over i apati og kynisme. Musikken på denne konserten relateres til denne problemstillingen.

Bendik Hagerup: Bilderverbot
Anders Førisdal, gitar

Alberto C. Bernal: Stars and stripes
(elektroakustisk)

Tan Dun: Memorial 19 Fucks.
A Memorial to Injustice to all people who have been fucked over

Tan Dun vokste opp i Kina under den store proletære kulturrevolusjonen, da han jobbet som risplanter. Etter det har han skrevet musikk med stor suksess.

Torgny Amdam, vokal
Joachim Kjelsaas Kwetzinsky, klaver
Jorun Perander, kontrabass

Ignas Krunglevicius: TV Love
Ignas Krunglevicius’ arbeider spenner fra komposisjoner for orkester til dokumentarfilm om kjernekraftbyer i det tidligere Sovjet, fra actionfilm-pastisjer til remiks av Mozarts Eine Kleine Nachtmusik. TV Love er et konsertstykke for TV-apparater.

Thomas Meadowcroft:
Pretty lightweight, for kammerensemble og latterboks
Den australske komponisten Thomas Meadowcrofts musikk er blitt beskrevet som nervetortur og drømmende post-rock. Han har studert komposisjon, musikkvitenskap og saksofon og spiller også elektrisk orgel.

Håkon Daniel Nystedt, dirigent
Hanne Rekdal, fløyte
Karen Aukner, bratsj
Joachim Munkner, cello

Alberto C. Bernal:
Instrumentation of a Discourse,
for mechanical piano and
electronic support

Alberto Bernal har studert komposisjon med Mathias Spahlinger. Han er også aktiv som improvisasjonsmusiker. Begge stykkene hans på denne konserten handler om USA, og det ene inkluderer taler av George Bush.

Laurence Crane:
Some Rock Music for Anders Førisdal
Laurence Crane, vokal
Anders Førisdal, El-gitar

Etter å ha vært utsatt for retningen New Complexity på 1980-tallet, hvor komponister eksperimenterte med hvor mye informasjon det var mulig å presse inn i samme tidsenhet, har britisk samtidsmusikk på 1990-tallet fått en generasjon som utforsker det enkle, nedstrippede uttrykket. I sine miniatyrer vender Laurence Crane tilbake til det konkrete, enkle og klare. Med en aldri så liten satirisk edge.

 

Lørdag 31. mai kl. 20:00
Tidligere Galleri Galuzin
––– Natur, krig, vold

Jorge E. López: Gebirgskriegsprojekt
Dagdrøm for video med konkret og
instrumental surround-lyd…

Den hovedsaklig autodidakte cubansk/amerikansk/østerrikske komponisten Jorge E. Lopez har i flere år tematisert naturen og «det ville» i sin ofte voldsomme musikk. I hans timeslange musikkdramatiske film Gebirgskriegsprojekt, fjellkrigsprosjektet, som tok over 5 år å lage, undersøker han forbindelser mellom den menneskelige psykologi og geografi. Som komponisten forklarer: «Hvis man oppholder seg i Dolomittene eller Ortlergruppen i en viss tid, hvor mennesker ikke bare måtte overleve en høyde på 3500 meter over havet, men også måtte drepe hverandre, ofte på bare hundre meters avstand, betrakter man menneskearten med et helt nytt blikk. I USA hadde jeg vært opptatt av det ville, av ‘ren natur’ og dens spirituelle betydning for menneskeheten. Her i Europa fant jeg noe like ekspressivt og bevegende, men dyppet i blod og historisk ladet.»
Verket blander dokumentariske opptak fra fjellkamper under 1. verdenskrig og moderne opptak fra samme område: dramatiske fjellformasjoner og historiske spor etter voldshandlinger. Som i klassisk musikkdramatikk er det imidlertid musikken som er den førende kraft i dramaet. 250 «moduler» er spilt inn av et utvidet Klangforum Wien og montert og manipulert i studio, blandet med innspilte naturlyder og realisert i et surround-oppsett. Om forholdet mellom lyd og bilde sier Lopez at «man kan tenke seg filmlerretet som en magnet. En magnet som ikke bare tiltrekker, men også frastøter. Hendelsene på lerretet driver noen ganger lyden vekk, andre ganger absorberer de den, og noen ganger setter de lyden i rotasjon. Publikum er alltid i sentrum av disse energiene.»

Lørdag 31. mai kl. 21:00
Tidligere Galleri Galuzin
––– Apatisk Nachspiel

Tom Johnson: Catalogue of Chords
Ian Pace, piano

En systematisk gjennomgang av de 8178 mulige akkordkombinasjonene innenfor en oktav. En utmattende materialstudie for de aller tøffeste. Baren er åpen.

The 78 two-note chords
The 286 three-note chords
The 715 four-note chords
The 1287 five-note chords
The 1716 six-note chords
The 1716 seven-note chords
The 1287 eight-note chords
The 715 nine-note chords
The 286 ten-note chords
The 78 eleven-note chords
The 13 twelve-note chords
The 1 thirteen-note chord

«Extreme and, one would think, extremely simple. A lesser man would have arranged those 8178 chords in some symphonically meaningful, or else quasi-random order, but Johnson proceeded methodically up the chromatic scale from two notes at a time, three, four, so on to 13....By the time we reached 10-note chords, the information overload was such that differences were hardly perceptible, a situation reminiscent of serial music. Far from being heavy-handed minimalism, The Chord Catalogue was a pointed lesson in music history and the relativity of perception.» Kyle Gann, Village Voice

––– innimellom, overalt:

Bill Dietz’ prosjekt La claque, c’est moi
«Scene-sal-modellen, eller noe-spilles, deretter-applaus-modellen for musikalsk framføring er et glimrende eksempel på forvirrede, gjentatte øvelser i en klassisk modell for offentlig diskurs. Alle vet at det ikke er noe innhold i den (alt fra hvordan samtiden hauser opp «konsertinstallasjonen», til plateselskapenes markedsføringsstrategier bekrefter dette), men det bare fortsetter.
Burde konserten oppheves? Dagens utvikling bort fra klassisk musikalsk framføring og resepsjon, representerer den virkelig en befrielse av lytteren? Eller gjenspeiler de strukturelle endringene i musikken bare større endringer i sosiale maktstrukturer og offentlig debatt?»
Bill Dietz

Bill Dietz er født i 1983 i Brisbee, Arizona ved den amerikanske/meksikanske grensen. Han prøvde seg på det akademia i Boston og Minneapolis og flyttet til Berlin i 2003 for å studere med Peter Ablinger. Siden 2007 har han vært kunstnerisk leder for Ensemble Zwischentöne.